Etter utdannelsen ved Kunstskolen i Trondheim under Roar Wold og Statens kunstakademi under Reidar Aulie, begynte Jens Johannessen (f. 1934) å teste ut nye teknikker i flaten. Et vendepunkt kom da han ble inspirert av gammel, norsk folkekunst og bondeantikvitetene som hans gode venn Jakob Weidemann samlet på.

Både Johannessen og Weidemann fant dyp inspirasjon i de tradisjonelle norske røttene og den rike kulturarven som bondeantikvitetene representerte.

Gjennom kraftige farger og organiske linjer la Johannessen tykke lag med oljemaling på lerretet, for så å skjære ut mønstre – akkurat som i tradisjonelt karvesnitt i treverk.

På 1980-tallet tok han med seg denne nysgjerrigheten over i grafikken. Ved hjelp av syrebad, sjablonger og ved å trykke mange lag oppå hverandre, klarte han kunststykket å gi det flate papiret den samme fyldige og relieffaktige følelsen som maleriene hans har.

«Veggfatene er laget ved at jeg har plukket ugress langs veien mellom hjemmet mitt og atelieret, og kjevlet plantene ned i leiren slik at de etterlater avtrykk i overflaten. På hvert fat kombinerer jeg planten med ord hentet fra et byråkratisk språk – ord jeg møter i hverdagen som engasjert kunstner og medborger. Jeg tenker på arbeidene som et møte som synliggjør avstanden mellom enkeltmennesket, naturen og det ideologiske språket i sin mest byråkratiske form»

– Per Kristian Nygård

Med kunstverket Byråkratisk botanikk undersøker kunstner Per Kristian Nygård (f. 1979) muligheten til å bryte med det økonomiske språket som omgir oss. Hvordan påvirker de økonomiske metaforene oss egentlig, hva betyr de og hvordan definerer de handlingsrommet vårt? Tematisk sett er Nygårds arbeider en pågående undersøkelse av sammenhengen mellom arkitektur (form) og ideologi (idé). Han studerer hvordan ideologier manifesterer seg i visuelle og formale uttrykk rundt oss, og hvordan disse på mange måter blir et ideologisk bilde på utopien.

Hør mer i NRK Radio: Formenes økonomi – et møte med kunstner Per Kristian Nygård, Studio 2

Selv om Håkon Gullvåg (f. 1959) i dag er en sentral skikkelse innen norsk grafikk, var det først i en alder av 35 år at han for alvor innlemmet grafiske teknikker i sitt kunstnerskap. Vendepunktet kom med arbeidet rundt Knut Hamsuns roman Pan. Etter eget initiativ utarbeidet Gullvåg en omfattende malerisyklus basert på romanen, som senere ble benyttet i Den norske Bokklubbens illustrerte jubileumsutgave i 1994.

Dette grundige forstudiet la grunnlaget for Pan-mappen, en serie bestående av 12 fargelitografier trykket i Paris. Prosjektet var et samarbeid mellom Galleri Ismene i Trondheim og den franske galleristen Édouard Weiss.

I sin billedmessige gjendiktning av Pan skaper Gullvåg et suggererende univers preget av kjærlighet og dødsdrift. Han presenterer romanfigurer satt inn i en ramme av nordnorsk landskap, men henter også inspirasjon fra havlandskapet ved Agdenes, der kunstneren selv bodde på slutten av 1980-tallet. Gullvåg bruker kontraster mellom varme og kalde farger, samt dramatisk natur, for å vise karakterenes indre følelser. Dette tydeliggjør konflikten mellom Glahns ensomme liv og samfunnets maktspill, og speiler det destruktive forholdet hans til Edvarda.

UKA-plakaten har en lang tradisjon på Studentersamfundet i Trondheim, og motivet er alltid inspirert av UKA – revyen og tidsånden. Den aller første UKA-plakaten ble trykket i 1925, og siden har det blitt laget en ny plakat annethvert år – med unntak av i 1941 og 1943, da festivalen ble avlyst på grunn av tyskernes okkupering av Norge og Studentersamfundet. Kort om noen av revyene hentet fra Studentersamfundets Interne Teater:

Bing-Bang (1925): Revyens mest udødelige vise var «Trondhjem Trondhjem, at æ reist i fra dæ, at æ koinne finn på nokka slekt! Revynummeret het «Hjemve». Revyen ble spilt i Cirkus og fikk nasjonal oppmerksomhet og enkelte sanger ble annektert av Chat Noir. Plakaten ble tegnet av Kåre Pettersen.

Merry Go Round (1927): Den siste revyen som ble holdt i Samfundets gamle lokaler, Cirkus. Plakaten viser fire studenter som murer det nye lokalet, Cassa Rossa. Revyen var den siste hvor Asbjørn Lindboe var involvert, og den første hvor Frode Rinnan bidro. Plakaten er utformet av TM».

Næmesis (1933): Revyen som gikk av stabelen samme år som Adolf Hitler ble rikskansler i Tyskland hadde en antifascistisk, rød tråd. Studenten Hansemann blir diktator på NTH og setter professorer i konsentrasjonsleir. Så godt skal den ha speilet samtiden at den har fått stempel for å ha spådd andre verdenskrig. Avbildet på plakaten er Hansemanns bryllup, og Christon sto for utformingen.

Go-a-head (1945): Frigjøringsekstase preget den første etterkrigsrevyen, illustrert her av studenten som hiver den tyske soldaten ut av Samfundet. Ukesjefen valgt i 1941 kunne ikke gjennomføre sin oppgave da han befant seg med norske styrker i England. I stedet ble Finn Meland valgt inn som ukesjef – uten å bli spurt. Plakaten er utformet av Egil Mørch og Ola Hanche-Olsen.

Filliputt (1961): På plakaten til Filliputt kan man se et kart over Trondheim som er klippet til som et hode. I øyet av «hodet» finner man Studentersamfundet. Utforming av plakaten var det arkitektstudenten Bjørn Røe som sto for.

Skubidi (1973): Plakaten viser et ansikt som er lagt over musikalske noter, og er utformet av Kolbrun Ragnarsdottir. Revyen hadde enda mer sammenhengende teaterform enn sine forgjengere. De fleste skuespillerne hadde for eksempel faste roller.

De-cha-vi (1987): Revyen i 1987 ble hyllet for sin kvalitet, spesielt i det musikalske og scenografiske. Sluttfinalen ble senere omskrevet og gitt ut på D.D.E.s debutplate Rai rai, under tittelen «Det umulige e mulig». Plakaten forestiller pyntede mennesker som løper inn i et Samfundet-byggesett, og er utformet av Bente Rødahl.

Paradoks (2001): Etter å ha passert et komma måtte det jo selvsagt bli en god revy, så man ikke satte punktum. Ukerevyen i 2001 var en ganske politisk revy, og det ble manet til opprør og at de unge skulle stå på barrikadene. Denne abstrakte plakaten ble utformet av Mathias Molden.

Les i Adresseavisen: Husker du disse ukerevyene?

Med base i det trønderske kunstmiljøet etablerte Ove Stokstad (1939–2018) en tverrfaglig posisjon som grafiker, jazzmusiker og formidler på en formidabel måte. Parallelt med sin egen kunstneriske praksis la han ned en betydelig innsats for utdannelsen av nye kunstnergenerasjoner som lærer og professor ved Kunstakademiet i Trondheim i perioden 1971–2002.

Det var innen grafikken, med teknikker som serigrafi og litografi, at Stokstad utviklet sitt tydeligste og mest karakteristiske visuelle språk. Arbeidene hans kjennetegnes av en stram, geometrisk oppbygning og en djerv fargebruk. Han brukte gjerne fargene som visuelle toner, der sterke, rene primærfarger ble akkompagnert til sort. Forbindelsen mellom toner og billedflate kommer tydelig til uttrykk i verk som hans hyllest til den greske musen Evterpe i verket Blues for Evterpe, som var en del av Ni Muser-kunstmappen fra 1991.

Ved siden av arbeidet i atelieret var Stokstad en habil saksofonist og en markant skikkelse på den norske jazzscenen.

Stokstads evne til å bygge bro mellom ulike kunstuttrykk gjorde ham også til en ettertraktet stemme i offentligheten. Han var en hyppig brukt gjest og bidragsyter i NRKs musikk- og kulturprogrammer, hvor han med faglig autoritet og formidlingsglede bidro til å belyse jazzens og billedkunstens vesen for et bredere publikum.

Med sine humoristiske og underfundige sammenstillinger av naturmaterialer og loppemarkedfunn koblet og skapte Jon Gundersen (1942-2025) nye og uventede opplevelser. Hans kunstnerskap var preget av en dyp fascinasjon for det oversette – som en Askeladd i norsk kunsthåndverk.

I Gundersens steinskulpturer møtes naturens rå uforutsigbarhet og menneskeskapte inngrep. Gundersen gikk ofte i dialog med selve steinen, der han med presisjon boret, saget eller monterte fremmede elementer som glidelås eller hjul fra et skateboard. Et særlig gjenkjennelig motiv er hans steinbiler, der han hugger ut bilformer direkte fra en funnet stein. Ved å la den tunge, ubehandlede steinen beholde sin naturlige overflate på toppen, mens han i bunnen sager ut hjul og understell, skaper han en slående kontrast mellom det uformelige og det tekniske.

Gjennom disse «justeringene» inviterer Gundersen betrakteren inn i et univers preget av både alvor og lek, hvor det monumentale og det trivielle eksisterer side om side.

Pris til NRKs populærvitenskaplige magasin Schrødingers katt, delt ut under den internasjonale vitenskapsfilmfestivalen i Paris, for den beste dokumentaren eller reportasjen produsert for tv. Programleder Kirsti Moe.

Prix du Magazine er en pris som ble delt ut under en internasjonal festival for vitenskapsprogrammer på TV, Image et Science, etablert i Frankrike for å fremme kvalitetsprogrammer om forskning og vitenskap.

Kunstneren Heidi Bjørgan (f. 1970) har vært en sentral stemme innen norsk kunsthåndverk siden tidlig 2000-tall. Hun er kjent for sine eksperimentelle og ekspressive keramiske former, der det å bryte regler har vært en sentral del av arbeidsprosessen.

Bjørgan er født og oppvokst i Trondheim, med Nidarosdomen som en viktig del av oppveksten og bybildet. Domkirkens arkitektur og ornamentikk har derfor vært en grunnleggende inspirasjonskilde til veggkonsollene.

I sine keramiske arbeider bearbeider Bjørgan hånddreide former og gipsformer av konsoller med opphav i bl.a. Nidarosdomen. Konsollene er basert på gipsformer laget av gipsmaker Joseph R. Carter, og bygger på steinhuggernes svenneprøver. Disse danner utgangspunkt for hennes videre transformasjon til sanselige og ekspressive keramiske uttrykk.

Gjennom deformasjon og eksperimentelle prosesser i leire og glasurer viskes sporene etter teknisk perfeksjon bevisst ut. Bjørgan undersøker verdien i det ufullkomne, der feil og forskyvninger bidrar til særegne, skulpturelle former.