Gullruten er den norske TV-bransjens årlige prisutdeling, som hedrer norske TV-produksjoner – fra skuespillere og programledere til dem som jobber bak kamera. Her er noen av gullrutene NRK i Trondheim har mottatt gjennom årene:

2013 – Beste kvinnelige programleder Selda Ekiz fikk prisen for sin jobb som programleder for Newton, NRKs populærvitenskapelige program for barn og unge, for sin evne til å gjøre fysikk og vitenskap morsomt, forståelig og spennende for et ungt publikum.

2015 – Beste regi enkamera Rune Kjær Valberg og Newton fikk Gullrutens fagpris for en nyskapende serie på åtte episoder om pubertet, som tok for seg temaer som hårvekst, stemmeskifte, mensen, pupper, kviser og sex. Programleder: Line Jansrud.

2016 – Beste kvinnelige programleder Line Jansrud fikk prisen for Newton fødsel, der seerne fikk følge hele reisen fra graviditet og celleklump til ferdig baby. Prisen gikk til seriens siste program, hvor Jansrud selv fødte. Regi: Mari Langva.

2022 – Beste dokumentarserie Gåten Agnes var en dokumentarserie i fire deler om den tragiske skjebnen til Agnes Waade fra Leksvik – en døvstum kvinne som ble stemplet som «åndssvak» i ung alder, sviktet av det offentlige og utsatt for grove overgrep. Regi: Bård Ivar Engelsås. Programleder: Tore Strømøy.

2025 – Beste grønne produksjon Drømmerommet, et oppussingsprogram for NRK Super, gir barn drømmerommet sitt ved bruk av kun gjenbrukte gjenstander og materialer. Prisen ble gitt for kreativ bruk av løsninger og materialer i oppussingen. Programleder: Margrethe Røed. Regi: Thea Øien Sundet og Steinar Jensrud.

«Da jeg begynte i NRK hadde denne allerede stått på hyllen i mange år som museumsobjekt. Men maskinen i monteret er en Maihak reportofon (tysk fabrikat fra Hamburg). Tror det må være en av de første lydopptakere på bånd som faktisk må kunne sies å være bærbare – i hvert fall i de 8-9 minuttene det var strøm til opptak. For å få strøm måtte en fjær sveives opp (se hendelen som ligger inne i maskinen – og så kunne et veldig tynt bånd tjene som opptaksmedium. Tror dette må være en av de første metodene som en journalist/reporter selv kunne ta hånd om et intervju. Før dette var lydopptakere lakkplater og krevde solide (og veldig tunge) installasjoner».

Med en sjelden kombinasjon av kjemiingeniørens presisjon og en kunstners tålmodighet, tegnet Henning Meyer (1946–2004) monumentale og intrikate strektegninger av norske byer. Det urbane landskapet ble dokumentert med en nesten mikroskopisk detaljrikdom.

Høydepunktet i Meyers produksjon er Trondheimstegningen, et ambisiøst livsprosjekt som strakte seg over mer enn ett tiår. Verket representerer en formidabel sammensmeltning av kunst og dokumentasjon. Gjennom nitid studium av over 170 000 fotografier og 300 timer med videoopptak, klarte Meyer å fange byens sjel og arkitektur ned til den minste detalj. Et historisk tidsbilde av Trondheim by i 1997.

Meyers kunstneriske virke sprang ut av en teknisk bakgrunn. Etter endt utdannelse som kjemiingeniør arbeidet han i seks år ved Norges tekniske høgskole (NTH), før han i 1980 tok det definitive valget om å satse fullt ut på tegnekunsten.

Maleriene til Solrunn Rones (f. 1951) er finstemte fargekomposisjoner som formidler naturens glød og vibrasjoner – i den grad betrakteren er i modus for å motta det. Rones’ abstrakte malerier er impresjonistiske, hvor inntrykk fanges i strøk med klarblått, rødbrunt, skoggrønt og koralltoner. Slik viderefører Rones den lyriske abstraksjonen lik den vi kjenner fra Jacob Weidemann og Inger Sitter. Samtidig er bildene sterkt ekspresjonistiske, som uttrykk for noe som ikke kan oppfattes i den ytre verden.

Verden, og vår væren i den, fremstår nøyaktig så intens og detaljrik som vår oppmerksomhet tillater. Solrunn Rones’ malerier er en synliggjøring av det som for mange er usynlig. Maleriene pendler mellom abstraksjon og landskap; indre og ytre bilder eller opplevelser. Til Tibet malte Rones etter å ha sett Kinas invasjon av Tibet på NRK. Fargene skildrer det dramatiske og ugjestmilde landskapet, og de bølgende lyse linjene forteller om vindhester eller bønneflagg som henges utendørs i Tibet. Den tibetanske troen sier at vinden skal spre bønner om fred, medfølelse og lykke ut i verden. De skal henge høyt og rives sakte i stykker av vær og vind.

Solrunn Rones er utdannet fra Kunstakademiet i Trondheim i 1981.

Kunstneren Heidi Bjørgan (f. 1970) har vært en sentral stemme innen norsk kunsthåndverk siden tidlig 2000-tall. Hun er kjent for sine eksperimentelle og ekspressive keramiske former, der det å bryte regler har vært en sentral del av arbeidsprosessen.

Bjørgan er født og oppvokst i Trondheim, med Nidarosdomen som en viktig del av oppveksten og bybildet. Domkirkens arkitektur og ornamentikk har derfor vært en grunnleggende inspirasjonskilde til veggkonsollene.

I sine keramiske arbeider bearbeider Bjørgan hånddreide former og gipsformer av konsoller med opphav i bl.a. Nidarosdomen. Konsollene er basert på gipsformer laget av gipsmaker Joseph R. Carter, og bygger på steinhuggernes svenneprøver. Disse danner utgangspunkt for hennes videre transformasjon til sanselige og ekspressive keramiske uttrykk.

Gjennom deformasjon og eksperimentelle prosesser i leire og glasurer viskes sporene etter teknisk perfeksjon bevisst ut. Bjørgan undersøker verdien i det ufullkomne, der feil og forskyvninger bidrar til særegne, skulpturelle former.

Inger Sitter (1929-2015) ble født i Trondheim. Faren var styrmann i Nordenfjeldske Dampskibsselskap, og familien var med på hans reiser over Middelhavet, med base i Antwerpen, Belgia. Ved utbruddet av andre verdenskrig i 1939, vendte familien hjem til Trondheim. Sitter gjorde utmerket seg tidlig med usedvanlige ferdigheter innen tegning og maling. Fra begynnelsen av 1940-årene fikk hun undervisning hos bl.a. professor Harald Krohg Stabell. Som 15-åring kom hun inn på Statens Kunstakademi i Oslo, som yngste elev noensinne. Der studerte hun hos Per Krohg, Axel Revold og Jean Heiberg.

Utdannelsen var i stor grad preget av klassisk undervisning i tegning, maling og komposisjon. Med tiden frigjorde hun seg fra det strenge og geometriske, men fastholdt gjennom hele kunstnerskapet at denne skoleringen hadde hatt stor verdi for henne. Inger Sitter forholdt seg like mye til den internasjonale kunstscenen, som den norske.

Ofte jobbet Sitter tett på arkitekturen og landskapet, som i regjeringsbygget i Oslo og parken utenfor Vitenskapsmuseet i Trondheim. I 1998 ble hun tildelt St. Olavs Orden for sin fremragende innsats for norsk billedkunst. Hennes kulturpolitiske engasjement har bidratt til viktige støtteordninger for kunstnere, samtidig som hun har banet vei for kvinnelige kunstnere, blant annet som første kvinnelige professor ved Statens Kunstakademi i Oslo.

Kunstner og professor Halvdan Ljøsne (1929–2006) forente rollen som aktiv maler med rollen som kunstteoretiker og skribent. For Ljøsne var ikke kunsten utelukkende et intuitivt uttrykk, men også et objekt for filosofiske undersøkelser.

Denne akademiske ballasten ble særlig definerende i 1960-årene, da Ljøsne spilte en nøkkelrolle i kunstmiljøet i Trondheim. Som lektor ved Institutt for form og farge ved NTH, nå NTNU, ble han en viktig premissgiver for både kolleger og arkitektstudenter. Mang en arkitektstudent fra NTH kan huske Ljøsnes poetiske formuleringer om linjer og harmonier.

Hans evne til å koble teori med et utforskende formspråk kulminerte i 1961, da han sammen med Ramón Isern, Håkon Bleken, Lars Tiller og Roar Wold grunnla den toneangivende Gruppe 5. Samme år hadde gruppen sin første samlede utstilling ved Trondhjems Kunstforening, nå TKM.

Ljøsnes kunstnerskap er preget av en konstant søken etter materiell fordypning og teknisk innovasjon. Han eksperimenterte tidlig med å bevege seg utover det tradisjonelle oljemaleriet, og er særlig kjent for sin bruk av PVA (polyvinylacetat). Denne syntetiske emulsjonen ga bildene en karakteristisk tørr og matt overflate, som i kombinasjon med oljepastell, akvarell og collage skapte komplekse teksturer lik maleriet Til minne om en by.

Innkjøpt fra Høstutstillingen

Etter utdannelsen ved Kunstskolen i Trondheim under Roar Wold og Statens kunstakademi under Reidar Aulie, begynte Jens Johannessen (f. 1934) å teste ut nye teknikker i flaten. Et vendepunkt kom da han ble inspirert av gammel, norsk folkekunst og bondeantikvitetene som hans gode venn Jakob Weidemann samlet på.

Både Johannessen og Weidemann fant dyp inspirasjon i de tradisjonelle norske røttene og den rike kulturarven som bondeantikvitetene representerte.

Gjennom kraftige farger og organiske linjer la Johannessen tykke lag med oljemaling på lerretet, for så å skjære ut mønstre – akkurat som i tradisjonelt karvesnitt i treverk.

På 1980-tallet tok han med seg denne nysgjerrigheten over i grafikken. Ved hjelp av syrebad, sjablonger og ved å trykke mange lag oppå hverandre, klarte han kunststykket å gi det flate papiret den samme fyldige og relieffaktige følelsen som maleriene hans har.

Roar Hagen (f. 1954) er en av Norges mest markante avistegnere, med en særlig sterk tilknytning til VG. Gjennom mange tiår har han karikert og kommentert norsk politikk med sitt skarpe blikk og sin unike strek, noe som også har resultert i at han har blitt kåret til årets avistegner to ganger.

Tegningen kommenterer Stortingets beslutning i 1983 om å instruere NRK til å etablere den andre riksdekkende kanalen P2 i Trondheim – mot NRK-ledelsens vilje.

Hagen ble født i Ørsta i Møre og Romsdal og er utdannet grafisk formgiver. Hans karriere som avistegner startet i 1975, da han begynte å arbeide frilans for Sunnmørsposten. Der var han frem til 1978, da han ble ansatt i Stavanger Aftenblad. I 1986 tok han steget over til VG, hvor han har satt sitt tydelige preg på avisens visuelle uttrykk siden.

Hagens verk har nådd langt utover Norges grenser. Hans treffsikre tegninger har blitt trykket i anerkjente internasjonale magasiner og aviser som Time Magazine, Der Spiegel og Le Monde.