Kjell Erik Killi-Olsen (f. 1952) begynte sin kunstutdannelse ved Trondheim Kunstakademi i 1973. Med en sterk interesse for teater og scenografi dro han i 1978 videre til kunstakademiet i Kraków. Det teatralske miljøet og byens avantgarde-tradisjoner preget ham dypt og la grunnlaget for det dramatiske bildespråket som kjennetegner både skulpturene og maleriene hans. Etter et kort opphold ved Statens kunstakademi i Oslo under Knut Rose og Ludvig Eikaas, flyttet han i 1980 til New York.

Oppholdet i kunstnerhuben East Village i NYC falt sammen med 1980-tallets maksimalistiske bølge, og i dette miljøet fant Killi-Olsen sitt karakteristiske uttrykk i grenselandet mellom maleri og relieff. Det internasjonale gjennombruddet kom for alvor i 1986 med en separatutstilling i Milano og deltakelse på Veneziabiennalen. Killi-Olsens kunstnerskap kjennetegnes av et motsetningsfylt rollegalleri som er preget av androgyne skikkelser med splittet kjønnsidentitet, samt mennesker i delvis dyreham som opererer som både truende og truede vesener.

Med utgangspunkt i landskapene rundt Trondheim og kystmiljøet i Ytre Namdal, utviklet Roald Stevik (1933–2021) et forenklet, men uttrykksfullt billedspråk. Maleriene hans preges av en ekspressiv fargebruk og en tydelig inspirasjon fra Edvard Munch.

For å fange stemningen i skiftende årstider, arbeidet han bevisst med brede maleriske flater og lagvise fargeoverganger. Stemningen med lysets skiftninger og dets virkning på landskapet er det gjennomgående temaet i Steviks arbeider.

Den trønderske kunstneren Sverre Koren Bjertnæs (f. 1976) er utdannet hos Odd Nerdrum, og ved Statens Kunstakademi i Oslo og ArtEZ University of the Arts i Nederland. Han fikk tidlig veiledning av billedhugger Tore Bjørn Skjølsvik, og har senere utviklet et formspråk som kombinerer klassisk skolering med eksperimentelle og konseptuelle grep. Inspirasjonen henter han fra både kunsthistorien, populærkultur og mellommenneskelige relasjoner.

Hans arbeider utforsker temaer som identitet, erindring og menneskelige relasjoner, ofte med en poetisk og selvbiografisk dybde.

Kunstneren Heidi Bjørgan (f. 1970) har vært en sentral stemme innen norsk kunsthåndverk siden tidlig 2000-tall. Hun er kjent for sine eksperimentelle og ekspressive keramiske former, der det å bryte regler har vært en sentral del av arbeidsprosessen.

Bjørgan er født og oppvokst i Trondheim, med Nidarosdomen som en viktig del av oppveksten og bybildet. Domkirkens arkitektur og ornamentikk har derfor vært en grunnleggende inspirasjonskilde til veggkonsollene.

I sine keramiske arbeider bearbeider Bjørgan hånddreide former og gipsformer av konsoller med opphav i bl.a. Nidarosdomen. Konsollene er basert på gipsformer laget av gipsmaker Joseph R. Carter, og bygger på steinhuggernes svenneprøver. Disse danner utgangspunkt for hennes videre transformasjon til sanselige og ekspressive keramiske uttrykk.

Gjennom deformasjon og eksperimentelle prosesser i leire og glasurer viskes sporene etter teknisk perfeksjon bevisst ut. Bjørgan undersøker verdien i det ufullkomne, der feil og forskyvninger bidrar til særegne, skulpturelle former.

Anya Magnussen (f. 1967) er en norsk billedkunstner som er særlig kjent for sine energiske, abstrakte og ekspressive arbeider. Bildene hennes preges av en voldsom visuell kraft. Hun jobber med kontraster, der dramatiske fargesammensetninger og lyssetting skaper en sterk følelse av bevegelse.

Etter utdannelsen ved Kunstskolen i Trondheim under Roar Wold og Statens kunstakademi under Reidar Aulie, begynte Jens Johannessen (f. 1934) å teste ut nye teknikker i flaten. Et vendepunkt kom da han ble inspirert av gammel, norsk folkekunst og bondeantikvitetene som hans gode venn Jakob Weidemann samlet på.

Både Johannessen og Weidemann fant dyp inspirasjon i de tradisjonelle norske røttene og den rike kulturarven som bondeantikvitetene representerte.

Gjennom kraftige farger og organiske linjer la Johannessen tykke lag med oljemaling på lerretet, for så å skjære ut mønstre – akkurat som i tradisjonelt karvesnitt i treverk.

På 1980-tallet tok han med seg denne nysgjerrigheten over i grafikken. Ved hjelp av syrebad, sjablonger og ved å trykke mange lag oppå hverandre, klarte han kunststykket å gi det flate papiret den samme fyldige og relieffaktige følelsen som maleriene hans har.

Den trønderske kunstneren Knut S. Sveen (f. 1956-) jobber primært med linosnitt i et stramt, sort-hvitt-uttrykk.

Sveens kunstneriske reise startet allerede i 1969 der han deltok på akttegning på Kunstskolen i Trondheim under Roar Wold. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim (1981) og Statens lærerskole i forming (1982).

I Sveens linosnitt er linjene både energiske og treffsikre. Målet hans er å fange uttrykket direkte i selve formen og bevegelsen – noe som blir særlig tydelig når skjærelinjene følger dyrenes kroppsformer og fremhever muskulatur, pels og spontane bevegelser.

NRK fikk prisen for sitt banebrytende arbeid med å promotere kulturkanalen P2, med blant annet radioteateret, på begge de store tv-kanalene NRK1 og NRK2. Kampanjen fikk internasjonal oppmerksomhet og høy anerkjennelse.

Frank Brunners (f. 1971-) motiver fanger gjerne et sekund av stillhet eller en pause i en ellers travel verden.

Brunner er særlig kjent for sine figurative øyeblikksskildringer der objekter og mennesker fremstilles på en drømmende og atmosfærisk måte. Arbeidene hans befinner seg i grenselandet mellom det fotorealistiske og det poetisk abstraherte, der lyset spiller en helt avgjørende rolle.

Brunner er utdannet fra Statens Kunstakademi i Oslo, Repin-akademiet i St.Petersburg og Yale University i USA. Dette har gitt ham en teknisk kompetanse som tydelig gjenspeiles i bildene. Uttrykket kjennetegnes ofte av lagvise lasurer, vannrefleksjoner og et mystisk, stemningsfullt lysspill.

«Veggfatene er laget ved at jeg har plukket ugress langs veien mellom hjemmet mitt og atelieret, og kjevlet plantene ned i leiren slik at de etterlater avtrykk i overflaten. På hvert fat kombinerer jeg planten med ord hentet fra et byråkratisk språk – ord jeg møter i hverdagen som engasjert kunstner og medborger. Jeg tenker på arbeidene som et møte som synliggjør avstanden mellom enkeltmennesket, naturen og det ideologiske språket i sin mest byråkratiske form»

Med kunstverket Byråkratisk botanikk undersøker kunstner Per Kristian Nygård (f. 1979) muligheten til å bryte med det økonomiske språket som omgir oss. Hvordan påvirker de økonomiske metaforene oss egentlig, hva betyr de og hvordan definerer de handlingsrommet vårt? Tematisk sett er Nygårds arbeider en pågående undersøkelse av sammenhengen mellom arkitektur (form) og ideologi (idé). Han studerer hvordan ideologier manifesterer seg i visuelle og formale uttrykk rundt oss, og hvordan disse på mange måter blir et ideologisk bilde på utopien.

Hør mer i NRK Radio: Formenes økonomi – et møte med kunstner Per Kristian Nygård, Studio 2

Grafikken til Håkon Bleken (1929–2025) kjennetegnes ofte av en mørk, ekspressiv tone der litterære, samfunnskritiske og personlige motiver smelter sammen. Blant de mange kraftfulle symbolene i Blekens kunstnerskap står tårnet og kirken sentralt.

Et tydelig eksempel på dette er det trykket Tårnet faller fra 1986. Her fungerer tårnet som et dramatisk hovedelement, hvor Bleken bruker kollapsende, brennende og oppløste geometriske strukturer som symboler på eksistensiell krise eller samfunnsmessig oppbrudd. Siden trykket er håndkolorert, har Bleken selv lagt på farger som akvarell eller gouache etter selve trykkeprosessen. Dette gir hvert enkelt eksemplar et personlig preg og gjør det til et helt unikt kunstverk.

Håkon Blekens samlede grafiske produksjon strekker seg fra de første forsøkene i 1947 og helt frem til hans bortgang i 2025. Dette omfattende arbeidet, som teller rundt 700 trykk totalt, er dokumentert i bokverket Håkon Bleken: Grafikk utgitt av gallerist Per Høiem.

Se i NRK TV: Mitt liv – Håkon Bleken

Se i NRK TV: Atelieret – Håkon Bleken

Steinar Hansen (f. 1953) er oppvokst i Trondheim og utdannet ved Statens kunstakademi. I arbeidet med litografier fokuserer Hansen på selve materialet og de fysiske prosessene i trykkingen.

Hansen ser egenverdien i den grafiske teknikken og utnytter spillet mellom fett, vann og stein for å tyne mest mulig struktur ut av papiret. Ved å trykke lag på lag med dype jordfarger og tette svarte partier, gir han grafikken en tyngde og overflate som nesten minner om malerier. De abstraherte motivene kretser ofte rundt naturkrefter og eksistensielle temaer, men det er først og fremst den røffe, taktile teksturen i papiret som bærer uttrykket i grafikktradisjonen.

Etter utdannelsen ved Kunstskolen i Trondheim under Roar Wold og Statens kunstakademi under Reidar Aulie, begynte Jens Johannessen (f. 1934) å teste ut nye teknikker i flaten. Et vendepunkt kom da han ble inspirert av gammel, norsk folkekunst og bondeantikvitetene som hans gode venn Jakob Weidemann samlet på.

Både Johannessen og Weidemann fant dyp inspirasjon i de tradisjonelle norske røttene og den rike kulturarven som bondeantikvitetene representerte.

Gjennom kraftige farger og organiske linjer la Johannessen tykke lag med oljemaling på lerretet, for så å skjære ut mønstre – akkurat som i tradisjonelt karvesnitt i treverk.

På 1980-tallet tok han med seg denne nysgjerrigheten over i grafikken. Ved hjelp av syrebad, sjablonger og ved å trykke mange lag oppå hverandre, klarte han kunststykket å gi det flate papiret den samme fyldige og relieffaktige følelsen som maleriene hans har.

Hennes Majestet Dronning Sonja (f. 1937) og Håvard Homstvedt (f. 1976) startet sitt kunstneriske samarbeid i 2022 ved at de begge ønsket å bidra til stiftelsen Queen Sonja Print Award, gjennom et fellesprosjekt der stilleben, interiører og det hjemlige var utgangspunktet.

H.M. Dronning Sonjas kunststiftelse ble opprettet i 2011 med det formål å fremme grafikk, samtidig som den støtter og oppmuntrer til både tradisjon og håndverk. Prosjektet har fått tittelen Mellom rom. Dette kan referere til et fysisk rom, men også antyde det mer abstrakte, et intervall eller et mellomspill. Motivet kan avspeile distanse og nærhet, uttrykke tiden eller rommet mellom to plan eller faser.

Hennes Majestet Dronningen har, som ved en del tidligere prosjekter, tatt fotoapparatet i bruk som skissebok. Denne gangen er det ikke bilder av naturen, men heller et knippe utsnitt fra interiører i familiære rom som er utgangspunktet. Håvard Homstvedt har videre bearbeidet de fotografiske utsnittene til skisser og tegninger. I fellesskap har kunstnerne utforsket de forskjellige skisseelementene og skapt nye særegne verk med tydelige interiørmessige utsnitt.

Anya Magnussen (f. 1967) er en norsk billedkunstner som er særlig kjent for sine energiske, abstrakte og ekspressive arbeider. Bildene hennes preges av en voldsom visuell kraft. Hun jobber med kontraster, der dramatiske fargesammensetninger og lyssetting skaper en sterk følelse av bevegelse.

Selv om Håkon Gullvåg (f. 1959) i dag er en sentral skikkelse innen norsk grafikk, var det først i en alder av 35 år at han for alvor innlemmet grafiske teknikker i sitt kunstnerskap. Vendepunktet kom med arbeidet rundt Knut Hamsuns roman Pan. Etter eget initiativ utarbeidet Gullvåg en omfattende malerisyklus basert på romanen, som senere ble benyttet i Den norske Bokklubbens illustrerte jubileumsutgave i 1994.

Dette grundige forstudiet la grunnlaget for Pan-mappen, en serie bestående av 12 fargelitografier trykket i Paris. Prosjektet var et samarbeid mellom Galleri Ismene i Trondheim og den franske galleristen Édouard Weiss.

I sin billedmessige gjendiktning av Pan skaper Gullvåg et suggererende univers preget av kjærlighet og dødsdrift. Han presenterer romanfigurer satt inn i en ramme av nordnorsk landskap, men henter også inspirasjon fra havlandskapet ved Agdenes, der kunstneren selv bodde på slutten av 1980-tallet. Gullvåg bruker kontraster mellom varme og kalde farger, samt dramatisk natur, for å vise karakterenes indre følelser. Dette tydeliggjør konflikten mellom Glahns ensomme liv og samfunnets maktspill, og speiler det destruktive forholdet hans til Edvarda.

«Nagra E var en av de tidlige utgavene av sveitsisk ingeniørkunst. De bærbare opptakerne kom i mange utgaver – versjon III, E og IS (mono – for journalister) – eller versjon 4.2 (stereo) – for programingeniører/lydteknikere. Nagraen må være verdens mest solide mobile lydopptaker gjennom historien – men ingen spøk å håndtere i felten. Bånd måtte tres på riktig måte – ellers kunne du fort ende med en stor bunke «båndsalat» – og intervjuobjektet som forsvant ut av opptaksmulighet. Dette opplevde både den ene og andre erfarne distrikts- eller Dagsnyttreportere.

En dag med Nagraen på skulderen var aldri noen spøk. De forskjellige variantene av Nagra veide 3,5 – 5,5 kilo, og det var nok en og annen rygg som etter noen år fikk hard medfart av daglig bæring – lenge før HMS-krav ble hverdagskost for NRK-medarbeidere. Men Nagraen sviktet omtrent aldri – bortsett fra han som mistet Nagraen på vei ut i en båt. Den forsvant ned på 20 meters dyp og ble hentet opp av dykker. Etter et opphold i en bøtte med ferskvann fikk lyd vedlikehold til og med denne i gang igjen.».

Med base i det trønderske kunstmiljøet etablerte Ove Stokstad (1939–2018) en tverrfaglig posisjon som grafiker, jazzmusiker og formidler på en formidabel måte. Parallelt med sin egen kunstneriske praksis la han ned en betydelig innsats for utdannelsen av nye kunstnergenerasjoner som lærer og professor ved Kunstakademiet i Trondheim i perioden 1971–2002.

Det var innen grafikken, med teknikker som serigrafi og litografi, at Stokstad utviklet sitt tydeligste og mest karakteristiske visuelle språk. Arbeidene hans kjennetegnes av en stram, geometrisk oppbygning og en djerv fargebruk. Han brukte gjerne fargene som visuelle toner, der sterke, rene primærfarger ble akkompagnert til sort. Forbindelsen mellom toner og billedflate kommer tydelig til uttrykk i verk som hans hyllest til den greske musen Evterpe i verket Blues for Evterpe, som var en del av Ni Muser-kunstmappen fra 1991.

Ved siden av arbeidet i atelieret var Stokstad en habil saksofonist og en markant skikkelse på den norske jazzscenen.

Stokstads evne til å bygge bro mellom ulike kunstuttrykk gjorde ham også til en ettertraktet stemme i offentligheten. Han var en hyppig brukt gjest og bidragsyter i NRKs musikk- og kulturprogrammer, hvor han med faglig autoritet og formidlingsglede bidro til å belyse jazzens og billedkunstens vesen for et bredere publikum.

UKA-plakaten har en lang tradisjon på Studentersamfundet i Trondheim, og motivet er alltid inspirert av UKA – revyen og tidsånden. Den aller første UKA-plakaten ble trykket i 1925, og siden har det blitt laget en ny plakat annethvert år – med unntak av i 1941 og 1943, da festivalen ble avlyst på grunn av tyskernes okkupering av Norge og Studentersamfundet. Kort om noen av revyene hentet fra Studentersamfundets Interne Teater:

Bing-Bang (1925): Revyens mest udødelige vise var «Trondhjem Trondhjem, at æ reist i fra dæ, at æ koinne finn på nokka slekt! Revynummeret het «Hjemve». Revyen ble spilt i Cirkus og fikk nasjonal oppmerksomhet og enkelte sanger ble annektert av Chat Noir. Plakaten ble tegnet av Kåre Pettersen.

Merry Go Round (1927): Den siste revyen som ble holdt i Samfundets gamle lokaler, Cirkus. Plakaten viser fire studenter som murer det nye lokalet, Cassa Rossa. Revyen var den siste hvor Asbjørn Lindboe var involvert, og den første hvor Frode Rinnan bidro. Plakaten er utformet av TM».

Næmesis (1933): Revyen som gikk av stabelen samme år som Adolf Hitler ble rikskansler i Tyskland hadde en antifascistisk, rød tråd. Studenten Hansemann blir diktator på NTH og setter professorer i konsentrasjonsleir. Så godt skal den ha speilet samtiden at den har fått stempel for å ha spådd andre verdenskrig. Avbildet på plakaten er Hansemanns bryllup, og Christon sto for utformingen.

Go-a-head (1945): Frigjøringsekstase preget den første etterkrigsrevyen, illustrert her av studenten som hiver den tyske soldaten ut av Samfundet. Ukesjefen valgt i 1941 kunne ikke gjennomføre sin oppgave da han befant seg med norske styrker i England. I stedet ble Finn Meland valgt inn som ukesjef – uten å bli spurt. Plakaten er utformet av Egil Mørch og Ola Hanche-Olsen.

Filliputt (1961): På plakaten til Filliputt kan man se et kart over Trondheim som er klippet til som et hode. I øyet av «hodet» finner man Studentersamfundet. Utforming av plakaten var det arkitektstudenten Bjørn Røe som sto for.

Skubidi (1973): Plakaten viser et ansikt som er lagt over musikalske noter, og er utformet av Kolbrun Ragnarsdottir. Revyen hadde enda mer sammenhengende teaterform enn sine forgjengere. De fleste skuespillerne hadde for eksempel faste roller.

De-cha-vi (1987): Revyen i 1987 ble hyllet for sin kvalitet, spesielt i det musikalske og scenografiske. Sluttfinalen ble senere omskrevet og gitt ut på D.D.E.s debutplate Rai rai, under tittelen «Det umulige e mulig». Plakaten forestiller pyntede mennesker som løper inn i et Samfundet-byggesett, og er utformet av Bente Rødahl.

Paradoks (2001): Etter å ha passert et komma måtte det jo selvsagt bli en god revy, så man ikke satte punktum. Ukerevyen i 2001 var en ganske politisk revy, og det ble manet til opprør og at de unge skulle stå på barrikadene. Denne abstrakte plakaten ble utformet av Mathias Molden.

Les i Adresseavisen: Husker du disse ukerevyene?